Vinter i byen

Å, så deilig det er å svirre rundt i byen med et kamera hengende rundt halsen. Og bare gå rundt å se. Løfte blikket. Legge merke til alle menneskene. Hvor skal de mon tro? Hvor har de vært?

Jeg går mye mer rundt på den måten når jeg er ute og reiser. Når jeg befinner meg på nye og ukjente plasser. For å oppdage, og fordi alt er annerledes. Det er så lett å glemme å være nysgjerrig på det jeg ser hver dag. Det øyet har blitt vant til å se. Det jeg tror jeg kjenner.

På min lille vandring i dag kom jeg i snakk med Johan, en musikant fra Moldova, som frøs på fingrene etter å ha spilt i Slottsparken i seks timer. Vi kommuniserte litt på spansk, som han hadde lært seg på gatene i Madrid. Snart skulle han hjem til familien, med slantene han fikk for sine vakre, melankolske melodier på trekkspillet.

Litt nedenfor Bislett stoppet jeg opp ved en mor med to barn som lekte i snøen. Med litt begrensede felles språkkunnskaper fikk jeg vite at hun var tre måneder i Oslo, at de var fra Sør-Korea.

Disse små forundelige historiene man kan få, ved hjelp av et kamera.